I historien har stedsnavnet Hegrenes vært kjent siden 1135, da «medkongene» Magnus Sigurdson og onkelen Harald Gilje møtte hverandre i Bergen i kampen som skulle bli den siste dem imellom.
Magnus var i byen 7. januar sin da Harald og folkene hans gikk i land ved Hegrenes. Derfra gikk de over Rothaugen, forteller Snorre, og kom overraskende på Magnus og hirden hans som der led et stort nederlag. Magnus ble tatt til fange og overlatt til Haralds treller.
De hugget av ham den ene foten, kastrerte og stakk øynene ut på ham. Dette ga ham oppnavnet «den blinde».
Sandviken ble kalt Hegrevik i de dager. Det kommer av fuglenavnet hegre. Stedsnavnet har vært mishandlet opp gjennom årene. Edvard Edvardsen (1674) kaller det Hiøygreviken, Ludvig Holberg (1734) nevner Hiøygrevik som et arkaisk navn på Sandviken. I samme åndedrag skriver han også Hæggernæs, noe som senere ble det offisielle.
Det er vanskelig å forestille seg at det for nesten hundre år siden ble etablert et gigantisk bunkerslager for kull på kaiene nedenfor Jægermyren. På den tiden var kull et viktig drivstoff for skipsfarten, og omdannet til koks ble det brukt til oppvarming i Bergen. På kalde dager om vinteren lå koksrøyken fra de mange skorsteinene som et grått lokk over byen, holdt på plass av det meteorologiske fenomenet inversjon.
Kullkaien ble anlagt av AS Thorvald Halvorsen Kullkran som hadde kjøpt eiendommen Jægersminde under 1. verdenskrig. Noen år senere kjøpte han også Krutthuset med tilhørende eiendom av Forsvaret, og fikk bygget en lang dypvannskai og anlagt det største bunkerslageret for kull i Bergen.
På Hegreneset var kullageret ganske sikkert til besvær for naboene. Det støvet, og den gigantiske kullkranen som bar Thorvald Halvorsens navn, bråket når den flyttet seg på skinnegangen ti meter over bakken til alle døgnets tider. Da er det et lite paradoks at eiendommen på Jægermyren, som Halvorsen også eide, ble regulert på omtrent samme tid som kullageret ble etablert. Bergensarkitekten Leif Grung fikk tegne de på den tid oppsiktsvekkende funkisvillaene. Nærheten til kullkaien medførte at det ble etablert et ti meter bredt ubebyggelighetsbelte mellom funkisvillaene og fjellskrenten over kullkaien.
På 60-tallet ble kullvirksomheten avviklet, og det kom ulike næringsvirksomheter på det planerte området. I 20 år frem til 2020 var kaiområdet base for PGS, et av de største seismikkselskapene i verden.
Nå skal Kullkaien få nytt liv som første byggetrinn i det kanskje mest spennende boligprosjektet Bergen har sett. Her kommer det nemlig leiligheter bak en vakkert utformet sjøfrontpromenade.
Batterikvartalet har fått sitt navn etter Krutthuset som ble bygget da befestningen sør på Neset ble anlagt under Napoleonskrigen. Befestningen ble i 1807 utvidet med 16 kanoner, og det ble da nødvendig å bygge et Krutthus for produksjon og lager av krutt. Krutthuset sto ferdig i 1809 og lå den gang avsides til, hadde tjukke vegger og et lett tak i tilfellet kruttet som ble lagret der, skulle eksplodere. Da ville taket blåse av, men veggene bli stående.
Det ble aldri bruk for Krutthuset. Krigsfrykten blåste av da unionen med Danmark ble opphevet i 1814, uten at kanonene på Hegreneset hadde avfyrt et eneste skudd mot engelskmennene. Forsvaret som eide bygget og eiendommen rundt, solgte denne til Thorvald Halvorsen like etter 1. verdenskrig.
I bøkene om Hellemyrsfolket av Amalie Skram er Krutthuset, eller Kruttmøllen, som det het i en av bøkene, et viktig åsted. For det var her i vannkanten nedenfor Krutthuset at Sivert drepte sin fordrukne farmor kalt «Småfylla». Om han virkelig mente å drepe farmoren, er på ingen måte sikkert. Da han kastet henne fra seg på steinene, tenkte han at der kunne hun sove ut rusen.
Krutthuset har fungert som kontor i nærmere hundre år, men blir nå et møtested for de som skal flytte inn i Batterikvartalet og de andre boligprosjektene nord på Hegreneset. Foran Krutthuset anlegges Kruttplassen, og ned mot sjøen kommer en badeplass tilpasset de aller minste. Området vil bli perfekt for småbarnsfamilier som trenger gode lekeområder til barna sine.
Der boligprosjektet Kollen skal bygges, etablerte Shell sent på 30-tallet en bunkersstasjon med bensin og fyringsolje, og slik supplerte anlegget kullageret på nabotomten. Flere store stående og liggende tanker ble anlagt der det i dag ligger et toetasjes langstrakt industribygg med parkeringsplasser på taket. Bunkersstasjonen var i virksomhet til ut på 60-tallet, og ble trolig nedlagt omtrent på samme tid som Thv. Halvorsen industriselskap AS avviklet kullageret på nabotomten.
Industribygget ble reist i 1978 av Komandittselskapet Jægersminde. Her ble det montert kraner til oljeindustrien, og bedriften hadde på det meste 70-ansatte. I dag er det padel-baner i industrihallens første etasje. Den grønne kollen vegg i vegg med industribygget er den eneste delen av hele industriområdet på Hegreneset som er noenlunde uberørt, og fremstår med knauser og trær som det gjorde for hundre år siden, sett vekk fra to eneboliger som kom opp på 50- og 70-tallet.
Det er på denne Kollen vi etablerer Hegreparken. Den er oppkalt etter hegrekolonien som i sin tid holdt til her og har gitt navnet til Hegreneset. Parken blir det grønne hjertet i det store boligprosjektet Hegreneset. Vegg i vegg med parken der industribygget står i dag, kommer Kollen med sine to rekker med bolighus. Disse vil strekke seg fra toppen av høydedraget og helt ned til sjøkanten, solrikt og med en fantastisk utsikt mot Byfjorden og Askøy.
Inngangsportalen til Hegreneset sør er en 75 meter lang bro fra Gamle silo til Havnesiloen. Broen er dekket med aluminiumsplater, og inne i broen er det montert et transportbånd. Broen står på stålsøyler 20 meter over bakken og ble montert da første byggetrinn på Havnesiloen sto ferdig i 1947.
På transportbåndet ble det fraktet korn mellom de to siloene. Det er mulig å gå langs båndet fra den gamle til den nye siloen, men transportbåndet rullet sine siste tonn med korn mellom siloene på 60-tallet. Noen kornrester på gulvet minner om gammel storhet. Transportbåndet fikk nytt liv i 2017 under innspillingen av filmen «Snømannen» basert på en roman av Jo Nesbø. Da ble drivmotoren reparert, gulvet forsterket og et «drapsoffer» ble fraktet på båndet, noe som ga en både dramatisk og skremmende effekt.
Gamle silo som ligger ved Nyhavn, er et særmerket silobygg unikt i skandinavisk sammenheng. Så særmerket at det eneste utbygger får gjøre, er å bevare det. Da silobygget med en kapasitet på drøyt 300 tonn sto ferdig på slutten av 1890-tallet, bidro det til en voldsom effektivisering av virksomheten på Hegreneset. Da kunne kornet pumpes opp fra kornbåtene ved hjelp av skrupumpe og lagres i en av de 15 cirka 20 meter høye siloene i bygget.
Mens moderne siloer er runde, var de gamle siloene firkantede. For å sikre at siloene tålte presset vekten av kornet påførte ytterveggene, ble hver av siloene forsterket med en rekke kryssgående stålstag som gikk fra yttervegg til yttervegg.
Mens transportbånd og silobygg skal restaureres, blir det byggeaktiviteter både på oppsiden og nedsiden av transportbåndet. På oppsiden skal det bygges et lite punkthus med fire leiligheter, disse vil være i stil med funkishusene langs Hegrenesveien som den kjente bergensarkitekten Leif Grung tegnet på 30-tallet. På nedsiden får kontorbygget fire nye etasjer, og det meste av bygget skal fylles med leiligheter.
Den 50 meter høye Havnesiloen er det mest markante landemerket i Byfjorden. I 1939 kunne Bergens Tidende fortelle om planene for det gigantiske byggverket som i 1947 og 1952 skulle reise seg sørvest på Hegreneset ut mot Byfjorden
Bergens Tidende skrev at byggverket skulle bli byens høyeste, men akkurat det stemte ikke. 50 meter var imponerende, men Johanneskirken på toppen av Nygårdshøyden slo siloen med 19 meter, spiret medregnet.
Det var den truende krigen som tvang frem planene. I tillegg var lagerkapasiteten for korn i Bergen kraftig redusert på grunn av rivingen av de mange sjøbodene i Sandviken. Målet for Statens Kornforretning var å sikre lager av korn til minst ett års forbruk ved å bygge opp kapasiteten i hele landet, men før planene på Hegreneset var ferdige og spaden stukket i jorden, invaderte Tyskland Norge.
Det stoppet ikke planleggingen. Arkitekt var Per Grieg, en av landets mest anerkjent arkitekter i sin tid, med Sundt-bygget som det kanskje fremste eksempelet. Tegningene av det funksjonalistiske bygget ble godkjent av administrasjonen i kommunen i 1943, som da lå under tysk kontroll.
Det var knyttet stor prestisje til å tegne siloer. Det som nå har blitt Kunstsiloen i Kristiansand er et annet eksempel på at man ikke tok lett på estetikken. Kornsiloen i Kristiansand sto ferdig i 1935, og vant en arkitekturpris i 1939.
Siloen ble bygget i to omganger i 1947 og 1952 ved bruk av glideforskaling. Samme metode ble brukt 20 og 30 år senere på de store betongplattformene i Nordsjøen. Første byggetrinn med kai skulle ifølge en artikkel i BT i 1946 koste 2,6 millioner kroner. Noe å tenke på når vi ser dagens byggekostnader.
Havnesiloen rommet 20 000 tonn med korn, nok til å dekke melbehovet til hele Bergens daværende befolkning på cirka 120 000 innbyggere i nesten ett år. De siste ti årene har det vært lagret sement i noen av kamrene. Nå skal det bygges et 90-talls leiligheter i Havnesiloen. Skallet blir stående igjen mens alt på innsiden rives. Det blir leiligheter med byens mest spektakulære beliggenhet og utforming. Og kanskje kommer det en restaurant på toppen.
Det skal finnes historiske kilder på at det i sin tid ble tørket klippfisk på svabergene på Neset. Det må ha vært et risikabelt foretak med tanke på regnet i Bergen. Men pakkboden som ifølge enkelte kilder ble bygget på Neset på 1760-tallet, kan ha vært lager for klippfisken.
Hvor tidlig det eldste pakkhuset i Møllekvartalet kom opp, er likevel usikkert. Men på et maleri fra tidlig 1800-tall som viser soldater i eksersis helt sør på Hegreneset, er det malt et pakkhus med sjø på tre kanter på innsiden av neset. Antikvariske myndigheter er sikre på at dette er Gamle pakkhus, som nå er en del av Møllekvartalet.
Så hvorfor soldater? Befestningen på Hegreneset ble påbegynt i 1801 og var en av to befestninger, den andre på Nordnespynten, som skulle forsvare innseilingen til Bergen. Befestningen hadde tre kanoner. Bakgrunnen for etableringen var slaget på Københavns red samme år, der en engelsk flåte ledet av den legendariske Lord Nelson, senket store deler av den danske flåten.
Under Napoleonskrigene fra 1807-1814, der Danmark-Norge var i allianse med Frankrike, ble Norge satt under en brutal blokade av engelske krigsskip. Korn fra Danmark slapp ikke inn, og sulten herjet. Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen forteller om en fisker som i desperasjon rodde fra Sørlandet til Danmark for å hente korn til familien. Det gikk ikke så bra.
I 1807 ble befestningen forsterket og utrustet med 16 kanoner. Da ble også Krutthuset bygget. Kanonene ble aldri brukt i krig, og utover på 1800-tallet ble befestningen nedlagt, men de gamle stillingene sto igjen. Under 2. verdenskrig etablerte tyskerne luftvernstillinger her.
På 1970-tallet ble det reist et lavlager der befestningen befant seg, og viken, som fikk en brygge langs Møllekvartalet på 1870-tallet, ble fylt igjen. Nå skal denne viken åpnes igjen og bli en liten badevik. På Neset kommer tre leilighetsbygg, det høyeste på 12 etasjer med panoramautsikt i alle himmelretninger.
Kommer du inn Møllekvartalets hovedinngang, kan du i kjellerrommet inn til venstre se en kraftig installasjon av rør, pumper og måleinstrumenter. Fra pumpeanlegget i kjelleretasjen går det rør til alle etasjer i den gamle bebyggelsen. Dette er Møllekvartalets overrislingsanlegg, eller sprinkleranlegg.
Kombinasjonen av melstøv og oksygen kunne være eksplosiv. Helt frem til vår tid har det oppstått kraftige støveksplosjoner i ulike fabrikkanlegg, senest i Toro-fabrikken i Arna i 2014 som skadet to personer. Derfor var et sprinkleranlegg av største betydning for brannsikkerheten i Møllekvartalet. Det var det nyinstallerte sprinkleranlegget i Møllekvartalet som reddet det store fabrikkanlegget til Hæggernes valsemølle fra storbrann i 1942, skriver BT. I krigsårene med vareknapphet og rasjonering kunne en slik brann fått katastrofale følger, men mel og korn ble reddet.
Møllekvartalet må være et av de mer spesielle næringsbyggene i landet. Kvartalet består av to sjøboder i tre, den eldste 270 år gammel. Disse er sammenbygd med to fabrikkbygg, det ene fra da Hæggernes Valsemølle ble etablert i 1868, det andre en ganske moderne fabrikkbygning fra tidlig 1980-tall. Og midt i det hele er det plassert et 30-talls betongsiloer.
Det var familien Mohr som etablerte valsemøllen, og det spesielle var at møllemaskinene ble drevet med damp og ikke vannkraft, som var det vanlige den gang. Stormøllen, som lå nedenfor der Gamle Bergen ligger i dag, ble drevet med vannkraft hentet fra et sindrikt system av dammer og rør fra Sandviksfjellet og ned til sjøen. Her var Hæggernes Dampmølle, som det het den gangen, pionerer i Norge.
Sjøbodene ble brukt som lager. Den yngste sjøboden fra 1870-tallet er en av de største sjøbodene i Bergen, 20 meter høy og med fem fulle etasjer. Trebjelkene som holder bygget oppe, har voldsomme dimensjoner.
I fabrikkbyggene skal det komme leiligheter, med et rustikt preg av teglstein, gamle trebjelker og betong. Da må Valsemøllen kulturhus, som nylig er etablert i disse to byggene, flytte over i de gamle sjøbodene.
© 2025 Gjelsten Bolig. Alle rettigheter reservert.
Designet av Mistrol. Utviklet av Digital Strategi.
